Noen ganger lurer jeg på hva det betyr å være fanget. Det er ikke bare fysiske lenker som kan holde deg fast. Det er blikk, ord og løfter som aldri blir oppfylt. Ofte spør jeg meg selv: hvorfor er det ingen som ser meg? Hvorfor er det ingen som legger merke til lidelsen jeg bærer på? Mens jeg sitter her fastbundet, ønsker jeg å skrike til verden at jeg eksisterer, at jeg ikke bare er del av en trist statistikk.

Jeg har alltid vært fanget. Jeg har glemt hvordan det føles å være fri. Det du som sitter å leser tar som en selvfølge, kommer jeg aldri til å få oppleve. For her, i mine mørkeste tanker og på dette fordømte stedet handler alt om å overleve. Klare å holde hodet over vannet, bare en endeløs dag til. 

Tidligere var jeg full av drømmer, liv og glede. Jeg tviholdt på håp, muligheter, kjærlighet og en bedre fremtid. Nå, for hvert eneste sekund som går, visner lysten på livet og drømmene glipper bort fra meg. 

Møte med kunden. Det er et begrep jeg har lært å forstå, men som fortsatt gjør vondt å si. Jeg møter mennesker som kun ser meg som det jeg kan gi, ikke for den jeg er. De ser bare en kropp, en nytelse og en mulighet. Jeg er bare en skygge av den jeg en gang var, en skygge som lar seg bruke.

Hver berøring, hver kalde hånd er en påminnelse om at jeg ikke lever mitt liv, ikke forteller min historie og en påminnelse om at jeg ikke har kontroll.

Ingen vet hvordan jeg våkner om nettene med et hamrende hjerte i dyp sorg og redsel. Ingen kan kjenne smerten og skammen av å bare være et objekt. Likevel, i flommen av de grusomme, fremmede og vonde følelsene som gnager i meg, finnes det stunder hvor jeg kjenner på styrke og at jeg ikke er helt alene. For i det minste er jeg her, jeg lever, kjemper og tør å ta kampen, som en gang skal ta slutt. Det er det som er håpet, det er den skjøre styrken som kaster lys i den fortvilte tunnelen.

Så det er derfor jeg fortsatt prøver å skrive. Dette skal ikke være min endelige historie. Jeg lar ordene, følelsene og refleksjonene fosse ned på papiret, som et håp fra mitt indre. Kanskje, bare kanskje, vil virkeligheten min nå noen som vil forstå og til og med hjelpe meg.  Jeg lover, en gang skal jeg løpe ut i solen og aldri se meg tilbake. Imellomtiden håper jeg du som leser, tenker, føler og reflekterer rundt hva ord, blikk og tomme løfter kan gjøre med oss. 

Coverbilde: Av Mike Enerio fra Unsplash, 03. januar 2025